tirsdag 28. september 2010

Å tro

"Jeg elsker deg", sa du.

Mamma og pappas skilsmisse, bestefar som forlot bestemor da hun ble gravid, Tomas som var utro mot søsteren min.

"Jeg tror ikke på kjærlighet lenger", svarte jeg.

Du lente deg fram og kysset meg, varmt og mykt. Plutselig trodde jeg på julenissen, påskeharen, mannen i månen, tannfeen. Og på kjærlighet.

"Jeg elsker deg også".

onsdag 28. april 2010

Sigrid

Sofie skvatt til da skoleklokka ringte. Endelig var siste time over. Det hadde vært en fryktelig lang og kjedelig naturfagtime, om husisolasjon, av alle ting. Men nå var det endelig helg. Sofie pakket raskt sammen sakene sine, og skyndte seg ut av klasserommet. Kanskje hun ville rekke det. Hun ble stående og se seg rundt en stund ute i gangen. Så fikk hun øye på ham, idet han kom ut av sitt klasserom lenger ned i gangen. Hun begynte å gå mot ham. Siden det var helg, kom hun ikke til å se ham før mandag, så hun trengte å virkelig suge inn atmosfæren hans før hun gikk hjem. Nå var det bare et par meter mellom dem, og hun prøvde så godt hun kunne å få studert ham, uten at han så at hun så på ham. Det ville vært uhyre pinlig, hvis han tok henne i å se på ham. Han var en venn av broren hennes, og hun visste at hun ville få høre det hvis broren fikk vite hvor forelsket hun var i Isak. Det var nå bare én meter mellom dem, og akkurat da kom broren hennes ut døren bak Isak. ”Så, Isak, hva skal du gjøre i kveld, da?” spurte han. Isak snudde seg mot ham og svarte: ”Jeg skal tilbringe kvelden med Sigrid”. Så lo de begge to. ”Ok, kos deg!” sa broren før han gikk mot skapet sitt. Sofie oppdaget plutselig at hun hadde stoppet opp midt i gangen, for å høre hva Isak svarte på brorens spørsmål. Hun begynte brått å gå videre, og angret på at hun hadde hørt Isaks planer for kvelden. Det gjorde vondt å høre at hun skulle være sammen med en annen jente. Hun følte seg ganske sikker på at Sigrid var en jente som gikk i brorens og Isaks klasse. Hun var utrolig pen og populær, og det var Isak også, så det ga mening at de to skulle være sammen.
Hun gikk hjem det raskeste hun klarte. I gangen slengte hun fra seg jakken og skolevesken, og sparket av seg skoene. Så stengte hun seg inne på rommet sitt. Hun ble liggende på senga og gråte til hun hørte lyden av brorens moped utenfor. Da tok hun seg sammen, og gikk inn på badet for å få vasket bort maskaraen, som tydeligvis ikke var vannfast. Etter å ha vasket fjeset i kaldt vann, følte hun seg litt bedre, så hun satte seg foran PC-en. Hun gikk inn på Facebook, og skrev inn Isak i søkefeltet. Profilen hans dukket opp, og hun gikk inn på den. Hun klikket seg inn på veggen hans, og så at statusen hans var ”Herlig. Jeg må tilbringe fredagskvelden med å skrive foredrag om Sigrid Undset. Sånn går det når man skal utsette alt til siste liten…”. Sofie følte seg usigelig lettet. ”Takk gud for Facebook” tenkte hun. ”Hva sa du?” ropte broren fra kjøkkenet. Hun måtte ha sagt det høyt. ”Ingenting!” ropte hun tilbake, og lo.

(Bildet er lånt herfra)

søndag 18. april 2010

Kastet inn i løveburet

Jeg tvang meg selv til å puste rolig, og prøve å få skjelvingen under kontroll. Jeg måtte for all del ikke vise svakhet, da var jeg dømt. De var så mange, så alt for mange. Alles øyne var fokusert mot meg, og jeg kunne formelig se hvordan de planla hvordan de best kunne gjøre det for å ødelegge meg langsomt og pinefullt. Det var bare snakk om sekunder før det første angrepet kom, det følte jeg på meg. Jeg var et fremmedelement, en de var utrygg på, og ikke visste hvor de hadde. Selvfølgelig følte de seg nødt til å teste meg. Jeg prøvde å finne lederen i flokken, for å forberede meg på hvor første angrep ville komme fra. Jeg pekte meg ut den kraftige, bustete i midten som den mest sannsynlige lederen, men det kunne godt være at jeg tok feil.

Alt var helt stille, noe som egentlig bare gjorde meg ennå mer nervøs. Stille før stormen, fryktet jeg. Jeg lurte på om jeg skulle tørre å vente på angrepet, for så å forsvare meg, eller om det tryggeste var at jeg selv angrep først. Men de var så mange. Jeg så på dem at de var den typen flokk som fungerte som én organisme. Lederen kunne gi et lite tegn, så ville de alle skjønne hva de skulle gjøre, derfor skulle jeg så gjerne ha visst hvem som var lederen. Men den informasjonen hadde jeg ikke fått utdelt, jeg hadde bare blitt kastet rett ut i flokken av stirrende øyne og knurrende kropper. Det var forventet at jeg bare skulle skaffe meg informasjonen jeg trengte underveis, og på egen hånd. Slik hadde det alltid vært, og ville det nok alltid være, å være vikarlærer.

lørdag 17. april 2010

Forvrengte selvbilder

Lilly stirret misunnelig på Maria i speilet. Hun skulle ønske hun så mer ut som Maria. Maria var så vakker, med sin høye, formfulle kropp, lange blonde hår, vakre trekk og store øyne. Helt siden de ble gamle nok til å bry seg om utseende hadde Lilly vært misunnelig på Maria. Lilly dro misfornøyd i en av hårtuppene sine, håret hennes ville aldri samarbeide og ligge slik hun ville, selv om hun brukte aldri så mye stylingprodukter. Hun la på ennå litt mer maskara, kanskje hvis hun fremhevet øynene nok, så ville ingen legge merke til munnen hennes, med fortennene som hun var så misfornøyd med. Lilly sukket, og følte seg helt sikker på at ingen gutter ville legge merke til henne i kveld, ikke når Maria var rett ved siden av henne.

Maria stirret misunnelig på Lilly i speilet. Hvorfor kunne ikke hun se mer ut som Lilly? Så lenge hun kunne huske hadde hun vært misunnelig på Lilly for utseendet hennes. Lilly var liten og spinkel, hadde det fineste håret Maria visste om, og den søteste oppstoppernesen i verden. Maria var kjempemisunnelig på Lillys høyde, hun hatet å være så lang, det fikk henne til å føle seg som en kjempe. Hun skulle ønske hun hadde like tynt og fint hår som Lilly, da skulle hun også ha klippet det kort. Hun hatet sitt eget lange, altfor tykke hår. Dessuten likte hun ikke at det var blondt, hun var sikker på at folk ville tatt henne langt mer seriøst om hun hadde hatt en annen hårfarge. Maria sto og stirret i speilet mens hun lurte på hva hun kunne gjøre for å få øynene til å se mindre ut. Hun syntes at de store øynene fikk henne til å se ut som en bedende hundevalp. Maria sukket, og følte seg helt sikker på at ingen gutter ville legge merke til henne i kveld, ikke når Lilly var rett ved siden av henne.

(Bildet er lånt herfra)

søndag 11. april 2010

Med tre sjokolader i vesken

Foreløpig var dette den eneste ulempen hun hadde oppdaget ved å være gift med en ernæringsfysiolog. Han var helt imot sjokolade. Og hun var helt for det. I begynnelsen av forholdet deres hadde hun latt som om hun var like opptatt av sunnhet som han var, for å gjøre inntrykk på ham. Det angret hun litt på nå. Det var helt greit med den sunne hverdagsmaten, men den totale mangelen på sjokolade, den var litt vanskelig.

Så hun hadde utviklet en taktikk. Hver fredag, på tur hjem fra yoga stakk hun innom en matbutikk. Denne matbutikken var langt unna der de bodde, så ingen av de ansatte visste hvem hun var, og ingen ville sladre til mannen hennes. Det var ikke det at han ville straffe henne, han var snill som et lam og ville aldri funnet på noe sånt. Men det var tanken på å måtte innrømme at hun hadde smugspist sjokolade i alle de årene de hadde vært gift. Det ville bare være for pinlig. Så hver fredag dro hun innom denne matbutikken, og brukte lang tid foran sjokoladehyllen før hun bestemte seg.

Hver uke kjøpte hun tre sjokolader, som hun la i vesken. Den var et trygt hjemmested, helt fram til mandag. Da tok hun vesken, med sjokoladene i, med seg på jobb, og gjemte sjokoladene i en skuff. Så spiste hun én sjokolade på mandag, én på onsdag, og den siste på fredag, før hun på nytt fylte opp det lille lageret til en ny uke. Denne uken bestemte hun seg for en Toppris, en Mandelstang og til slutt en melkesjokolade med kjekskrønsj. Den siste hadde hun aldri smakt før. Da hun satt i bilen med de tre sjokoladene i vesken kjente hun den velkjente blandingen av tilfredshet, og en liten dose skam, over at hun i snart fem år hadde lurt mannen sin, igjen og igjen. Og hun hadde slett ingen planer om å stoppe nå.

Etiketter:

lørdag 10. april 2010

Mann i dress

Han blir stående litt rådvill innenfor butikken. Han kan ikke huske sist han var i en matbutikk. Stort sett spiser han ute, og de få dagligvarene han bruker, er det den personlige assistenten som skaffer. Han trommer lett med fingrene mot låret mens han prøver å tenke tilbake. Nugatti, kommer han på. Datteren var alltid så glad i det. Han finner fram til hylla med sjokoladepålegg. Det var da ikke flere typer Nugatti sist han var i en matbutikk? Og det er da den røde som er den originale? Etter litt vurdering blir han enig med seg selv, og plukker ned en av de røde boksene. Så blir han stående og lure på hva det var sønnen pleide å spise.
Til slutt mener han å huske at han var glad i leverpostei. Den gule med ansikt på. Han finner tre bokser av den, og går mot kassa. Brød kan han kjøpe i bakeriet på tur hjem.

På tur til kassen går han forbi et stativ med brosjyrer. Han ser på en av brosjyrene, ”Middagstips” står det på den. Da kommer han på at han helt har glemt noe de kan ha til middag. Han går bort til kjøledisken, og vurderer mulighetene. Til slutt bestemmer han seg for en pakke karbonadekaker, det liker de sikkert. Så kan de ha pasta til. Endelig kan han få brukt pastamaskinen han fikk i gave for noen år siden. I farten kan han ikke huske hva som trengs for å lage fersk pasta, men så snart han har sjekket oppskriften kan han sende assistenten ut på oppdrag. Det er ingen kø foran kassa, så han får betalt varene sine med en gang. ”Oppdrag utført”, tenker han, og er riktig fornøyd idet han går ut av butikken. Lite aner han om at på de fem årene som har gått siden han sist så barna sine, er sønnen blitt vegetarianer, og datteren sunnhetsfrik som aldri spiser sukker…

Etiketter:

Velkommen til bloggen min!

Jeg heter da Pia, er 16 år, og har store planer om å bli rik og berømt forfatter. Kanskje. Jeg er veldig glad i å skrive, og skriver stadig små historier. På denne bloggen vil jeg legge ut noen av disse. Blant annet vil det komme historier skrevet utfra kvitteringer. Denne idéen har jeg plukket opp fra bloggen Hjartesmil.

Så håper jeg at noen kanskje kan ha glede av å lese mine små skriverier, jeg har i hvert fall glede av å skrive dem!
(Bildet er lånt fra weheartit)