søndag 18. april 2010

Kastet inn i løveburet

Jeg tvang meg selv til å puste rolig, og prøve å få skjelvingen under kontroll. Jeg måtte for all del ikke vise svakhet, da var jeg dømt. De var så mange, så alt for mange. Alles øyne var fokusert mot meg, og jeg kunne formelig se hvordan de planla hvordan de best kunne gjøre det for å ødelegge meg langsomt og pinefullt. Det var bare snakk om sekunder før det første angrepet kom, det følte jeg på meg. Jeg var et fremmedelement, en de var utrygg på, og ikke visste hvor de hadde. Selvfølgelig følte de seg nødt til å teste meg. Jeg prøvde å finne lederen i flokken, for å forberede meg på hvor første angrep ville komme fra. Jeg pekte meg ut den kraftige, bustete i midten som den mest sannsynlige lederen, men det kunne godt være at jeg tok feil.

Alt var helt stille, noe som egentlig bare gjorde meg ennå mer nervøs. Stille før stormen, fryktet jeg. Jeg lurte på om jeg skulle tørre å vente på angrepet, for så å forsvare meg, eller om det tryggeste var at jeg selv angrep først. Men de var så mange. Jeg så på dem at de var den typen flokk som fungerte som én organisme. Lederen kunne gi et lite tegn, så ville de alle skjønne hva de skulle gjøre, derfor skulle jeg så gjerne ha visst hvem som var lederen. Men den informasjonen hadde jeg ikke fått utdelt, jeg hadde bare blitt kastet rett ut i flokken av stirrende øyne og knurrende kropper. Det var forventet at jeg bare skulle skaffe meg informasjonen jeg trengte underveis, og på egen hånd. Slik hadde det alltid vært, og ville det nok alltid være, å være vikarlærer.

4 Kommentarer:

Blogger Hanne sa ...

Mamma-applaus! Kor tar du det fra???

19. april 2010 kl. 00:56  
Anonymous Anonym sa ...

Henimot genialt, Pia. Jeg har vært vikarlærer. Skulle tro du har vært det og? Pappa

19. april 2010 kl. 01:47  
Blogger wigdis sa ...

Herlig historie.

26. april 2010 kl. 00:42  
Anonymous Monica sa ...

Hihi! Du er genial :)

17. juni 2010 kl. 11:52  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Start